Inger Frimansson - Rottefangeren

Søk på forfatter
Innbundet
Boken er lest, men helt fin
Smussomslag er synlig brukt
Språk: Norsk
Sider: 350
Vekt: 0,497
Illustrert: Nei
Denne utgaven er trykket i 2009
Vår registrering
Oppdatert: 26.06.24
Internkode: EES99

Inger Frimansson er utspekulert krimforfatter som to ganger har fått prisen for Årets krim i Sverige. Med Rottefangeren lanserer hun en ny roman på norsk samtidig som den kommer ut på svensk. Og hvilken deilig ubehagelig fortelling. Frimansson benytter den seg av storfamiliens mulighet til galskap og intrige. Storfamilie i et utvidet begrep inklusiv flere ekskoner og barn fra ulike konstellasjoner. Den aldrende forlagssjefen Titus ligger på sykehus. Han har levd et langt og innholdsrikt liv, men er døende av kreft. Titus har vært gift tre ganger, og det er hans kone fra de siste fem årene som nå tar seg av han. Ingrid er en lubben og engstelig bokhandler som Titus falt for mens han tilsynelatende levde et lykkelig liv med korrekturleseren Rose og hennes sønn, Tomas. Tomas har aldri møtt sin egen far, men har blitt sett og ivaretatt av Titus, som han har et veldig godt forhold til. Dessuten elsker Titus og Ingrid hverandre høyt, og det har vært et godt ekteskap i moden alder.

Den slemme stemoren er jo et klassisk motiv i litteratur, i rottefangeren møter vi snarere den snille stemoren, men de slemme stedøtre. Titus har to døtre fra sitt første ekteskap, og de hater Ingrid, og vil bare ødelegge forholdet. Det hjelper ikke at de ser hva godt hun gjør for Titus. Og hun gjør virkelig alt. Hun sitter hos Titus natt og dag på sykehuset.

I begynnelsen framstår Rose som uanfektet til kjensgjerningen at hennes mann bare forlot henne til fordel for en annen. Hun lever alene i en hytte ved sjøen. Der troner hun i ensomhet og sliter med å klare fristene for sine korrekturoppdrag. Men jeg røper ikke mye ved å si at man ikke skal lese særlig langt for å forstå at ikke alt er helt som det skal hos Rose. Hun har rotter som kjæledyr, hun koser med dem og mater dem. Men vi snakker ikke om burrotter, de lever akkurat der de vil. Forresten er det bare hunnrotter hun vil ha noe med å gjøre. Hannrotter dreper hun ...

Der han ligger i sykesenga gnager det litt i samvittigheten hos Titus angående kona han sviktet. Han vil så gjerne snakke ut med Rose før han dør. Problemet er at hun ikke svarer på mobilen. Den snille, gode Ingrid gjør dessverre som ektemannen ønsker. Hun reiser ut til hytta ved sjøen. Inne hos Rose blir hun skremt av en rotte på kjøkkenet og dreper den i ren refleks. Da blir Rose rasende og dytter Ingrid ned kjellertrappa. Med brukket arm og store smerter ligger så Ingrid i en kjeller full av rotter. Om rottene er gufne, er det kanskje enda verre med kvinnen som har all makt over henne. Det eneste Rose ønsker er å komme seg opp av kjelleren for å se Titus før han dør, men psykopaten som holder henne fanget blant sine rotter, har en helt egen agenda, og herfra tar historien av. Har forsagte Ingrid styrke til å komme seg ut av ”rottekvinnens” klør?

Man tenker unektelig litt på den kvinnefiguren i Misery som Cathy Bates fikk Oscar for når man leser Rottefangeren. Rose er en fascinerende figur, tidvis så beregnende og handlende, i neste øyeblikk totalt psykopat. Her kommer hele spektret av paradoksale utfall som kan rommes i den menneskelige psyke til syne. Romanen har mange av de psykologiske kvalitetene som vi også har sett hos Karin Fossum når hun skildret kvinnen som holdt en gutt i fangenskap i Djevelen holder lyset. Uansett hvilke kvalitetsnavn man sammenligner Frimansson med kommer hun særdeles bra ut. Her er det uhyggelig stemning helt fra begynnelsen, karakterer som fenger og vokser, og en spenning som nesten blir utholdelig mot slutten.