Mikkjel Fønhus - Trollelgen - Det skriker fra Kverrvilljuvet - Reinsbukken på Jotunfjell

Søk på forfatter
Innbundet
Boken er lest, men helt fin
Språk: Norsk
Vekt: 0,606
Sider: 111 - 75 - 85
Trykket i: 1954
Illustrert: Nei
Vår registrering
Oppdatert: 31.10.2024
Internkode: CGK

Romaner og fortellinger nr. 1

Trollelgen: I "Trollelgen" blir jakten på den aller største elgoksen en besettelse for jegeren med kallenavnet Gaupa. Den morløse elgkalven blir av bygdefolket kalt for Rauten, for han rauter som en ku i de
mørke høstkveldene. Dessuten setter han ikke vanlige spor som elger flest, og folk begynner å tro at han er et åndelig vesen. Det er sjelden man får syn på trollelgen og de fleste jegerne vil ikke jakte på ham. Bare jegeren Gaupa gir seg ikke, og det blir en jakt på liv og død.

Det skriker fra Kverrvilljuvet: Dette er historien om hønsehauken som har reir i Kverrvilljuvet, hit kommer den tilbake år etter år: Langt der nede, der de tverrbratte dalsidene møter hverandre, skyller elva langs bergveggene. Det er høler her, djupe og svarte, med gammel aure som har tatt let etter vatnet og blitt mørk. Av og til stikker den hodet opp i lufta etter en fivril, og så glir den ned i djupet igjen, der det alltid er natt. Kverrvilljuvet er ensomt. Midt på dagen står sola rett over, og da skinner den i knudrete berg. Men oftest er det mørkt og kjølig av skygge der nede. All skogens forlatthet og tungsinn, all dens villskap har strømmet sammen i Kverrvilljuvet.  Det er hit hunnhauken flyr

Reinsbukken på Jotunfjell: I hin tida var det at Sylvbukken levde, at reinskytteren Stuttleggen for i fjella med Langfredagsrifla – Ved Brandbustrøndé, der Høystakka freser fra Gravarfjellet og ned i Bygdin, der ble Sylvbukken født en vårnatt, på skaren, mens fjellet lå i dimt månelys og drømte om sommer. Mor hans var en vanlig villreinsimle, som var kommet langt fra aust for å legge kalven sin der på Brandbustrøndé. Hvorfor kom hun nettopp dit? Jo, de kalvedigre semlene brukte gjerne dra dit, og semla var sjølv født der, en maidag da sollyset var så kvasst at det møtte de ømme øynene hennes som et slag med det samme hun var kommet ut av mora. Og nå, da hun sjølv skulle ha kalv, ble hun besatt av en jagende trang etter Brandbustrøndé. Det var med henne som med alle semler, at der de sjølv møtte lyset for første gang, dit trådde de med sitt eget ufødte avkom. Og da var det ingen avstand som hindret og ikke noe fjell så høgt og langt at de ikke gikk rundt. Denne semla hadde holdt seg helt aust mot Glitretind; men hit til Brandbustrøndé hadde hun nå sprunget og gått, med lite kvil og lite mat, drevet av en trang som hun sjølv ikke kunne tenke over eller styre, bare lystre. Nå sto semla der på Brandbustrøndé, en slak skråning mellom fjell og vatn. Hun så at der var kommet semler før henne. Et stykke nordpå mørknet det noe på snøen; det kunne være en stein, som sola hadde brånet snøen av. Men det var en annen reinsemle, med en to dager gammel kalv ved sida. Vårnatta her oppe ved fjellsjøen var blikkstill, men kald. Mens semla lå der på skaren, sank halvmånen. Under berghamrene på vestsida av Bygdin krøp skugger fram.