Kristín Marja Baldursdóttir - Karitas

Søk på forfatter
Heftet
Boken har naturlige bruksmerker
Språk: Norsk
Vekt: 0,366
Sider: 463
Trykket i: 2014
Illustrert: Nei
Vår registrering
Oppdatert: 22.08.24
Internkode: EES99

PRESENTERT AV BØRGE SKRÅMESTØ, RÅDGIVER I REKLAMEBYRÅ OG FORFATTER

Året er 1915. På Vestlandet på Island sitter enken Steinunn med seks unger og fattigdom så langt hun ser - og hun bestemmer seg: Barna skal få en utdannelse og en framtid, koste hva det koste vil. Ikke bare sønnene hennes, også døtrene, blant dem Karitas. I dalen de bor i snakker folk knapt om annet enn enkens tragiske beslutning om å trekke med seg de seks ungene ut i uvissheten. Til og med Steinunns gale tjenestejente nekter å være med. Ja, folk rister på hodet og spør hverandre om det kanskje er Steinunn Ólafsdóttir selv som er gal, og ikke den stakkars tjenestejenta. Men familien pakker det de har av klær, dyner og sengetøy. De  pakker koppestellet, epleskivepanna og strykejernet. Steinunn vil egentlig gi vaffeljernet til tjenestejenta som blir igjen, men da protesterer Bjarghildur, den av Karitas' søstre med mest næringsvett: "Ikke bare skal vi bale med å flytte nordover, men nå skal vi ikke få vafler på helligdagene heller."

... Karitas har alt en god fortelling skal ha. Det beste av alt er at det er en oppfølger på vei.

Cathrine Krøger, Dagbladet

Vaffeljernet blir med. Til og med på båtreisen på vei til Akureyri hvor de skal slå ny rot, blir Steinunn spurt om det ikke er galmannsverk at en enke med mange barn og ingen penger gjør noe slikt. Steinunn repliserer: "På Island dør ingen som arbeider."

Sild, men lite dill
For arbeide må de, for å tjene penger til skolegangen. På Akureyri, hvor det bestanding blåser nordavind og hvor det er ingen fjell som gir ly for vinden, tar de losji i et sjøhus hvor lukten av saltfisk river i nesa. Fire senger. To i hver. Bortsett fra Halldóra, som var den som holdt på å gjøre mytteri da de skulle reise. Hun får en seng for seg selv. De andre føler at de skylder henne noe. Og selv om de ikke er helt sikre på hva gjelden består i, vil de gjøre hva som helst for å se varmen i øynene hennes igjen. Kvinnene salter sild til hendene holder på å gå i oppløsning. Det er lite dill.

Denne fantastiske boken lever i deg lenge (...) Finn deg en god stol.

Berit Kobro, VG

Karitas møter kjøpmannsfruen Eugenía. Hun har studert tegning i København, til Steinunns store forundring. "Jeg hadde ingen anelse om at kvinner kunne studere den slags før i vinter, men så giftet hun seg med en embedsmann og gikk over til broderi. Hun skal visst være overmåte dyktig til å brodere. Har hun bedt deg om å vaske for seg?"

Det har ikke fru Eugenía. Hun har bedt Karitas ta tegneundervisning hos henne.

En vakker og rå islandsk saga, usminket og øm. Du har aldri lest noe lignende.

Herbjørg Wassmo

Karitas legger for dagen et usedvanlig talent, og morens noe uklare planer for utdannelsen hennes materialiseres brått da Eugenía en dag avlegger familien et besøk. Hun vil at Karitas skal studere ved Det kongelige kunstakademi i København. Skole- og reisepenger blir betalt. Eugenía forsikrer dem: "Penger spiller ingen rolle for meg, men det gjør viljen min."

En islandsk collage
Dette er bare opptakten, folkens. Her er det bare å brygge seg en god kanne urteavkok, legge det islandske saueullpleddet over knærne, trykke legemet i godstolen og la seg virvle tilbake i tid. Karitas er en touch Wassmo, en touch søstrene Brontë og en touch saga à la 1900-tallet, århundret som en av de sterke skikkelsene i boka håpefullt mener kan bli "kvinnenes århundre". Denne Nordisk råds litteraturprisinnstilte mursteinen er saftig, underholdende, lærd og eksotisk, fra et samfunn og en tid som vi har så nær oss, men som vi allikevel kjenner så lite til her hjemme.

At Baldursdóttir forteller historien rundt århundreskiftet fra en fattig jentes perspektiv, har gitt meg et nytt innblikk i min egen historie. Jeg klarte ikke å slutte å lese før jeg kom til siste side. Det er den beste boken jeg noensinne har lest.

Bjørg Thorhallsdóttir, islandsk-norsk kunstner

Kjærligheten til billedkunsten går som en rød tråd gjennom hele den bredt anlagte fortellingen, som er overrislet av et språk som er så billedsterkt at du føler sagaøya, de sterke kvinnene som hylles, den svimeslående kjekke, men akk, så svikefulle mannen som Karitas gifter seg med når hun kommer tilbake til Island, barna hun får, slitet, intrigene, årstidene og sulten, utspille seg som om boksidene var en teaterscene som alt stiger opp fra, som bratte, islandske klipper som en barriere mot all kunstnerisk drivkraft, men samtidig som en mulighet til å skape. Det er en roman som rører ved det vulkanske lavatrykket som vi alle bærer i oss, det som vi brenner inne med, det som vil ut for å gjøre oss fri.