Göran Tunström - Juleoratoriet I

Det er en sommerdag i juni i tredveårene. Solveig Nordensson setter seg på sykkelen og sykler til Sunne for å snakke med kantoren om høstens store konsert, som endelig etter ti år skal bli virkelighet. På verandaen står sveivegrammofonen på. Vinden blåser i det lyse håret hennes. Støvet fra grusveien henger som en hale etter sykkelen. Hun er så lykkelig.

"Når det gjelder Juleoratoriet er ordet
favorittbok for svakt for meg. Jeg kunne
sagt verdens vakreste bok."

Men bak en sving kjører hun rett inn i en kuflokk og dør. Tilbake står ektemannen Aaron og barna Eva-Liisa og Sidner. De er knust av sorg. De er lammet. Og det er Sidner som er hovedpersonen i denne boka. Vi følger ham fra den grusomme dagen, og videre.

Verdens vakreste bok
Når det gjelder Juleoratoriet er ordet favorittbok for svakt for meg. Jeg kunne sagt verdens vakreste bok, eller tidenes roman. Kanskje gikk denne teksten intravenøst rett inn i hjerteblodet mitt fordi jeg samme året som den kom ut, i 1983, satt mange lange og varme dager ved min egen mors dødsleie. Hun var så ung, bare litt over femti og hun skulle dø! Jeg var 25 år, hadde to små barn og var knust, men måtte holde meg oppe for barnas skyld. Det tok fem måneder, så midt i juli var hun borte for alltid.

En lys bok
Og det er dette Göran Tunström skriver om, om å miste noe som man aldri finner igjen. Men ikke tro at dette er en mørk og trist bok. Juleoratoriet er en lys bok, men den er også sår. Kanskje er det akkurat slike bøker folk flest vil lese. Kanskje er det derfor Anne B Ragdes trilogi har slått så til de grader an. For Juleoratoriet er en bok spekket med humor, varme og møter mellom mennesker. Og beskrivelsene er som i Annes bøker, tatt på kornet. Kanskje er dette Sveriges svar på familien Neshov.
Vi følger Sidner og faren og søsteren videre. Vi følger Sidner gjennom vennskapet med den halvgale Splendid, gutten som finner på alt som er galt. Og vi følger Sidner i møtet med kjærligheten og erotikken. Vi lever med Sidners far og søster og med sønnen Victor, som han etterhvert får og som også ubevisst preges av den vakre unge farmorens død. Minnet etter Solveig går som en sølvtråd gjennom boken. Historien vandrer fra Värmland til New Zealand. Den er spennende, unik og såre enkel. Lettlest stor, stor litteratur.

Min venn Göran
Denne presentasjonen blir veldig personlig. Jeg ble selv kjent med Göran Tunström i 1989 og frem til han døde i 2000 hadde vi mange fantastiske møter og samtaler. Han ble min venn og jeg ble hans. Han var et helt unikt menneske. En vanlig liten mann, som han kalte seg selv. Så vennlig og spennende og med en vakker utstråling som ingen annen jeg har kjent har hatt. Men han kunne også være skarp, mørk og tung.

"Juleoratoriet er en bok spekket med humor,
varme og møter mellom mennesker."

Vi hadde mye å snakke om. Han var magisk. Jeg har brev han har skrevet til meg. Jeg reiser til graven hans i Sunne så ofte jeg kan. Og legger markblomster der. Alltid om sommeren. Da bor jeg på Lensmannsgården og jobber. Min gode svenske medforfatter og venn Mark Levengood og jeg sitter ofte sammen der. Da går vi på Göran og Sidners steder. Suser av gårde til Selma Lagerlöfs hjem i Marks åpne sportsbil. Og med sommervinden i håret tenker jeg på Solveig Nordensson som syklet så lykkelig av gårde den sommerdagen. Og jeg tenker på hvor fort livet kan bråsnu og på hvordan historier blir til og på hva som gjør at bokstaver kan rispe sånn i sjelen.

At Göran fikk Nordisk Råds Litteraturpris for Juleoratoriet i 1983 skulle bare mangle. Han burde fått Nobelprisen var det opp til meg. Til alle dere som ikke har lest denne boka: Jeg misunner dere! Skulle ønske det var jeg som hadde en sånn skatt foran meg.